Hun blide på Skedsmo

Med full henger, fullt bagasjerom eller kanskje begge deler, kommer du kjørende inn på Skedsmo gjenvinningsstasjon. Litt svett og sliten kanskje, men i luka møter du en smilende dame. Møt Kirsti Fjeld, ei som vet mer enn de fleste om hva som skjer med det du vil bli kvitt.

I lysende gul jakke, svarer Kirsti på spørsmål fra kundene og står klar med en hjelpende hånd om det trengs. Hun vet hva som skal hvor, og hvorfor. I løpet av de elleve årene Kirsti har jobbet som fagarbeider i ROAF, har hun sett hvordan folk gradvis har blitt flinkere og mer opptatt av gjenvinning. Det har nok noe med at samfunnet er blitt mer opptatt av avfallssortering, sier hun. Vi har fått krav om å kildesortere hjemme, sorteringsanleggene er blitt flere og bedre, og folk tenker rett og slett mer på miljøet enn før. Og det er godt å se.

På kanten

Kirsti og kollegaene veksler mellom å stå i bua på mottakskontrollen, stå «på kanten» ved avfallscontainerne eller ved plastpressa på dager det er travelt. Det første møtet med kundene skjer i bua. Her må alle stanse bilen og Kirsti får oversikt over hva som er med i lasten. Er det sortert avfall, er det noe som skal betales for, er det avfall som ikke kan tas i mot? Kirsti kan med et erfarent blikk se om det er en kubikk eller mer på
lasteplanet.

Kundene kjører deretter til containerne og kaster avfallet sitt selv. Noen få prøver seg, og mener at nå har de jo tatt med avfallet hit, kan ikke noen bare sortere for dem, så de kan komme seg av gårde? Men, de aller fleste som kommer er hyggelige, forteller Kirsti. Mange av de samme ansiktene kommer innom, og da er det alltid fint å slå av en prat.

– Jeg ble kalt «hun blide» av kunder to ganger i går, og det gjør meg jo glad, smiler hun.

«Hvor skal dette?» er det vanligste spørsmålet Kirsti får. Og selv om det er et tilsynelatende enkelt spørsmål, åpner det for viktig informasjonsformidling mellom de fagansatte og kundene. Noen vil bare bli kvitt avfallet, mens andre lurer på hva som egentlig skjer med det som kastes. Ved å kunne gi et godt svar på hvilket avfall som skal hvor, og hva som skjer med det etterpå, vet kundene litt mer enn da de kom inn porten.

Og gode svar får du, for det er høy kompetanse hos de fagansatte i ROAF. Kirsti har tatt fagbrev i gjenvinning og er ekspert på sitt felt. Gjennom grundig kursing og teoretisk og praktisk prøve, har hun fordypet seg i ulike avfalls- og materialtyper, måten avfallet gjenvinnes på og hva som er riktig og sikker behandling av alt som kommer inn på stasjonen. Vi kan mye mer enn hva noen kanskje tror, sier Kirsti.

Et knutepunkt

Skedsmo gjenvinningsstasjon er et knutepunkt som sørger for at mange ulike avfallstyper kommer til rett sted og behandles på rett måte. Ting man ikke trenger lenger, leveres her. Til gjenbruksbua leveres for eksempel møbler, sportsutstyr, kopper og kar som andre kan ha glede av. I en annen container tar ROAF imot trevirke som kan brukes om igjen. Om kunder finner noe de vil ha, kan de ta det med gratis. Dette har blitt veldig populært, forteller Kirsti. Annet avfall sorteres i egne containere. Det meste av avfallet kan gjenvinnes
i en eller annen form, enten til nye produkter eller til energigjenvinning.

Det sorterte avfallet fra gjenvinningsstasjonen blir håndtert av forskjellige aktører. Metall foredles ett sted, og plast et annet. Slik blir de ulike typene avfall tatt vare på, på riktig måte. Vi unngår å belaste miljøet unødvendig og tar vare på mennesker, dyr og natur.

Av hageavfallet som leveres, lages kompostjord, som kan kjøpes på våre gjenvinningsstasjoner, med unntak av Lørenskog gjenvinningsstasjon. Det er et fåtall typer avfall som ROAF ikke tar imot, blant annet udetonert fyrverkeri, eksplosiver, radioaktivt avfall og legemiddelavfall som sprøyter og gamle medisiner. Kan vi ikke ta imot noe, så sier vi hvor det skal også, sier Kirsti.

Rygging og latter

Det gode arbeidsmiljøet på ROAF, trekker Kirsti frem som noe av det viktigste for henne. I tillegg til at ingen dag er lik og man kan være ute hele dagen. Vi ler mye på jobben, sier Kirsti. Hyggelige kollegaer, hyggelige kunder og de gangene det oppstår komiske situasjoner der man ikke kan gjøre annet enn å le, gjør at hun trives godt.

Det kan nemlig gå litt for fort for seg. Folk som bare rygger med henger én gang i året, skal rygge inn mellom to andre biler. Bilnøkler, briller og mobiltelefoner blir kastet med avfallssekker ned i containere, og fortvilte kunder må stanses fra å hoppe etter. En gang hadde en mann kastet lommeboken med flere tusen kroner i kontanter oppi en av mange poser med innlevert hageavfall. – Det er bare å begynne å lete når sånt skjer, men før vi setter containere på hodet, ber vi alltid kunden sjekke lomma en ekstra gang, smiler Kirsti.

Spiker og plank langs veien

Noe av det viktigste man skal gjøre før man kommer til gjenvinningsstasjonen, er å sikre lasten. Selv om man «bare» skal en kort tur, så kan ting falle av, sier Kirsti. Vi har hatt utallige tilfeller av last på avveie. Noen ganger kan det bli direkte livsfarlig: En gang kom det en traktor med en henger full av trevirke. Men, føreren hadde glemt å lukke luka bak! Det viste seg at han hadde mistet plank med spiker hele veien til Skedsmo. Da ble det litt oppstuss, men ingen kom til skade, heldigvis.

En annen gang lå det gamle TV-er spredt utover veien opp til gjenvinningsstasjonen, etter at noen hadde kjørt med usikret henger. Kirsti understreker at alle må passe på å sikre lasten sin, så det er trygt å ferdes for alle. Og få med deg alt! Kirsti forteller om en kar som var så glad for å endelig ha kommet seg til gjenvinningsstasjonen. Han hadde fullastet
og sikret hengeren fortalte han, og ville gjerne vite hvor mye lasset hans kostet å kaste. Da måtte Kirsti spørre: Hvilken henger? Han hadde kjørt fra hengeren hjemme!

Innbyggerne på Nedre Romerike fortjener litt skryt, synes Kirsti. Det er flere og flere som er innom gjenvinningsstasjonen med avfall. Folk er flinke, samvittighetsfulle og vil gjøre det som er riktig. Når noen kjører innom oss kun for å levere et lite batteri eller en ødelagt krølltang, da synes jeg vi kan si at vi er på god vei, avslutter hun.